Trim og lyrikk

Hun vokste opp i Steinkjer, men flytta til Oslo for å utdanne seg. Hun ble president i Norges Friidrettsforbund og senere direktør i Virke Trening. I tillegg er Anne Thidemann (63) ivrig diktleser, og nyter rolige stunder på hytta på Golsfjellet med familien.

Det er fredags formiddag i Oslo. Endelig har finværet som har ligget over Trøndelag i flere uker også forflyttet seg sørover til hovedstaden og resten av Østlandet. På Solli plass på Frogner er det stor trafikk, for her krysser blant andre Henrik Ibsens gate, Drammensvegen, Bygdøy allé, Frognerveien og Sommerogata i en rundkjøring. Her står også skulpturgruppen “Borgerne i Calais” av den franske billedhuggeren Auguste Rodin, og her finner vi også statuen av Winston Churchill på fortauet foran Industriens og Eksportens Hus. Mellom 1985 og 2004 het imidlertid Solli plass “Lapsetorvet”, men i 2004 vedtok bystyret at plassen skulle få tilbake sitt gamle navn Solli plass. Henrik Ibsens gate het egentlig Drammensvegen, men etter en relativt opprivende diskusjon i bystyret i 2006 ble det vedtatt å skifte navn til Henrik Ibsens gate, ettersom dikteren bodde i dette området i mange år. Og det er nettopp i Henrik Ibsens gate 90, i det som ble kalt HSH-bygget, et kombinert kontor og forretningsbygg, man finner hovedlokalene til Virke. Dette er næringslivets nest største hovedorganisasjon, og representerer over 20.000 virksomheter. Organisasjonen het tidligere Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH), men skiftet navn til Hovedorganisasjonen Virke i 2011. Medlemsbedriftene kommer fra et utall bransjer, og vi nevner handel, helse, omsorg, utdanning, kultur og frivillighet. Til sammen utgjør de cirka 225.000 arbeidsplasser. Og det er nettopp her i Virke-bygget hun holder til daglig, Anne Thidemann fra Steinkjer. Hun er direktør i bransjeenheten som heter Virke Trening, og er dermed ansvarlig for oppfølging av medlemmene innen treningssenterbransjen.

En folkefiende
I byggets 5. etasje har hun sitt kontor, men vi går opp et par etasjer, og kommer inn på møterommet som heter “En folkefiende”.
– Alle møterommene i Virke har møterom som er oppkalt etter Henrik Ibsens dikt og stykker. Her finnes også “Vildanden”, “Brand”, “Peer Gynt”, “Et dukkehjem”, “Gjengangere” og flere til, forteller Anne, som kom til Steinkjer som 10-åring i 1963. Pappa var sivilingeniør i NTE, og de hadde bodd både i Valdres og Namdalen før de kom til Steinkjer.
– Selv om jeg og min tvillingsøster egentlig er født i Trondheim, holder jeg på at jeg er fra Steinkjer. Søstera sier oftest Trondheim, så dette har skapt forvirring. Men det var masse flytting i barneårene, så det ble på en måte en rotløs oppvekst. I hvert fall første del av oppveksten. Men på grunn av all flyttingen fikk jeg heller ingen nære venner bortsett fra klassekameratene. Ingen skikkelig nære.
Anne var idrettsjente. Hun drev masse innen friidrett, og sier selv at hun var på et middels nivå.
– Jeg hadde Andreas Haugdahl som trener og lærer, og han skulle bety mye for meg, selv i voksen alder. Selv ville jeg utdanne meg ved Norges idrettshøgskole til å bli idrettslærer.
Annes første mål ble nådd da hun etter å ha tatt en toårig utdannelse som faglærer ved idrettshøgskolen der hun tok hovedfag, kom til gymnaset i Steinkjer som idrettslærer i 1977. Hun tok samtidig grunnfag i pedagogikk, men to år senere satte hun igjen nesen sørover for videre studier.

Til friidrettsforbundet
I 1993 be Anne valgt som visepresident i Norges Friidrettsforbund, og fire år senere var hun president i forbundet etter at Lars Martin Kaupangs periode var over.
– Jeg var også trener for utøvere på internasjonalt nivå i flere år før jeg ble valgt inn i styret i friidrettsforbundet.
Det var for øvrig Kaupang som ville ha Anne som sin visepresident og senere president i forbundet. Og Kaupang er ingen hvem som helst innen norsk friidrett. Han er tidligere norgesmester tre ganger på 1.500-meter, og hans tid på 3.37.4 fra Bislett i 1976 sto øverst på resultatlista i 36 år før Henrik Ingebrigtsen slo den i 2012. Kaupang hadde dessuten stor sans for at mennesker med sterke meninger skulle sitte i ledende stillinger i friidrettsforbundet, og det var vel derfor Anne Thidemann ble valgt, først som visepresident, deretter president.
– Da jeg ble bedt om å stille meg til rådighet som president i forbundet, måtte jeg samtidig stille meg selv et spørsmål: Ville jeg bli “pamp”? I tilfelle – hvordan ville jeg takle det? Samtidig hadde jeg lyst til å prøve.
Anne prøvde, og ble president i Norges Fri-idrettsforbund i to perioder med kontor på Ullevål.
– Min første oppgave som president i forbundet var å tale i begravelsen til generalsekretær Vidar Keul som omkom på fjellet 14 dager etter at jeg ble valgt. Vidar var en hedersmann som satte dype spor etter seg, og jeg savnet ham veldig som rådgiver.
Men Anne tenkte mye på sin rolle som forbundets øverste leder. Internasjonalt opplevde hun et spill hun ikke likte særlig godt. Det handlet både om valgprosesser og fordelsbehandlinger, og noe av det hun erfarte kunne grense til korrupsjon. En internasjonal karriere fristet ikke.
– Var posisjon viktigere enn min funksjon? Eller var min posisjon en form for døråpner? Var jeg som kvinnelig president mer en gallionsfigur enn en person som kunne utøve idrettspolitikk?
En av dem Anne kunne støtte seg til og få inspirasjon av var Hans B. Skaset, den tidligere norgesmesteren i tikamp og femkamp på 1960-tallet. Skaset var formann i Norges Friidrettsforbund fra 1976 til 1983 og deretter formann i Norges Idrettsforbund fra 1984 til 1990. Fra 1991 til 2000 var han ekspedisjonssjef i idrettsavdelingen i Kulturdepartementet.
– I dag har Hans passert 80 år med god margin, men han er fremdeles med i diskusjonene om både idrett og idrettspolitikk. Under min tid som president spurte jeg ham ofte om råd.
Etter åtte år sammenhengende i ledelsen i Norges Friidrettsforbund syntes Anne fra Steinkjer at nok var nok. Alt har sin tid. Og det var tid for å satse på levebrødet. Å være president var ikke en jobb, men et verv. Mer en tilstand, sier Anne.
Etter flere år som seniorrådgiver i Energi Norge, ønsket Anne å prøve noe nytt, og da bransjeorganisasjonen for treningssentrene var på utkikk etter ny leder, søkte hun og fikk jobben.
– Her arbeider jeg med blant annet næringspolitikk og rammebetingelsene for våre 400 treningssentre som er våre medlemmer. Det er gått sju år siden Anne begynte i Virke. I dag er Norge det landet i Europa med størst markedspenetrasjon, som det heter.
– Det var selvsagt en slags snuoperasjon fra å være president i et idrettsforbund til å bli direktør i en kommersiell bransje. Men det gikk fint. At folk er aktive uansett idrett eller treningssenter, er svært viktig. Dessuten er de aller fleste sentre lett tilgjengelig for folk flest. Jobben min består også av å få med flere kundegrupper til å oppsøke treningssentrene, som det er blitt mange av. Så mange at de nå spiser av hverandre i stedet for å spise av markedet.
Anne ler litt, og tenker bakover i tid. Vi har snakket om Steinkjer, gamle venner og det som skjedde.
– Jeg savner Steinkjer, og er der altfor sjelden. I det hele tatt savner jeg Trøndelag. Samtidig innser jeg at etter alle disse årene i Oslo, er det her jeg har mine kjære og mine nærmeste venner. Anne er gift, og paret har en sønn som fylte 15 i forrige uke. Hun trives i Oslo, og hun trives på hytta på Golsfjellet. Ikke langt unna der hun bodde en periode som barn.
– Far var byggeleder i et utbyggingsprosjekt på Golsfjellet. Fra hytta har vi tilgang til alle mulige trimmuligheter, ski, alpinbakker og sykkelstier. For en tid siden skaffet vi oss en hund som heter Scott, og han er blitt en god turkamerat. Han trener nå til å bli redningshund, og vil forhåpentligvis bli en del av Norske Redningshunder.

Les mer i papirutgaven …