Forskeren som ble snekker

Han er født og oppvokst i Colorado Springs, USA, tok en mastergrad i biologi og ble blant annet bjørneforsker i Canada. Kjærligheten førte ham til Steinkjer, og etter mange år ved HiNT besluttet Martin Smith (61) seg for å tjene til livets opphold som snekker.

Colorado Springs er senteret og den mest folkerike byen i regionen El Paso County i delstaten Colorado. Her, ved foten av et av USAs mest berømte fjell, Pikes Peak som er 4.300 meter høyt, bor cirka en halv million mennesker. Fra The Springs, som man kaller byen, bruker man bare en drøy time rett nordover med bil for å komme til Denver, staten Colorados hovedstad. Kikker man vestover ser man den østlige delen av Rocky Mountains. Staten grenser til Wyoming, Nebraska, Kansas, Oklahoma, New Mexico, Arizona og Utah. Og det var her i Colorado Springs at Martin Smith ble født for 61 år siden. Hans far jobbet i The Federal Civil Service, noe som også betydde masse flytting.
– Dette betyr at familien flyttet fra The Springs til Virginia, Maryland, Indiana, Montana og Washington DC, forteller Martin Smith, mens han smaker på koppen med cappuccino fra Chez Mathilde.
I Washington DC, der Donald Trump nettopp ble utnevnt til president, startet Martin på sine studier innen biologi. Samtidig prøvde han seg som kunsthåndverker og senere snekker.
– Jeg lagde stearinlys med en slags kunstnerisk utforming, og solgte en god del av dem. Samtidig tok jeg også en del snekkerjobber under studiene.
Martin hadde lyst på jobb innen viltforvaltningen, og endte opp i staten Montana, helt på grensen til Canada i det nordvestlige USA. Der fikk han jobbe i forskningsprosjektet Border Grizzly Project, et prosjekt som ble startet for å forske på hvordan man kunne konservere og hjelpe grizzlybjørnene som holdt til i grenseområdene mellom USA og Canada til å overleve.

Pepperspray
– For å gjennomføre dette forskningsprosjektet måtte vi lære oss å komme helt inn på bjørnene slik at de godtok oss i sitt nærmiljø. Jeg var med på å utvikle en form for pepperspray som vi kunne bruke hvis vi ble angrepet, og til slutt kom vi fram til en som fungerte meget godt. Men rekkevidden var for kort på de første, bare en meter eller to. Senere utviklet vi en sprayboks på størrelse med et lite brannslukningsapparat, og denne kunne sende peppersprayen opp til 15 meter. Denne fungerte så godt at vi sjelden var særlig redd, selv når grizzlyene kom nær oss. Men shit happens, som vi sier. En gang var en journalist med for å skrive en reportasje, og vi ruslet omtrent rett igjennom en bjørneflokk da en av bjørnene kom litt for nærme oss. Bjørnen viste tegn til å bli aggressiv, og jeg dro fram peppersprayen og sendte en stråle rett i ansiktet på den. Den stoppet opp, og brukte en av labbene til å gnu sprayen vekk fra øynene og nesen. Men dette var akkurat nok til at bjørnen nølte med å angripe oss, og den snudde og ruslet vekk og forsvant. Heldigvis!
I dag selges denne peppersprayen i viltbutikker nesten over hele verden, men den er å betrakte som et våpen, og det settes strenge krav til kjøperen.
Senere reiste Martin til Fairbanks i Alaska for å ta en mastergrad ved University of Alaska, og det var akkurat her at Martin møtte en doktorgradsstudent fra Norge.

Til Steinkjer
Møtet med doktorgradsstudenten førte til at søt musikk oppsto, og sammen flyttet de til Ås og landbrukshøyskolen, som den het den gang i 1991.
– Også jeg fikk jobb ved institutt for biologi ved skolen som ble mitt arbeidssted i mange år. Det ble svært mange prosjekter å være med på. Så fikk kona jobb ved Høgskolen i Nord-Trøndelag, HiNT, og det ble flytting til Steinkjer i 1995. Og vår sønn ble til trønder så raskt at jeg i en periode ikke skjønte hva han sa. Trøndersk uttale var nemlig ikke min sterkeste side.
Martin ble også med på mange prosjekter i sin tid ved HiNT i Steinkjer, blant annet i forbindelse med utbyggingen av Gardermoen som landets hovedflyplass. Han ble også med på et prosjekt i Nordli og Sørli som handlet om rovdyr, og om reinsdyr i Finland.
– Det ble også snakk om et årskurs i biologi på engelsk, og det kom inn flere spørsmål fra interesserte studenter fra omtrent hele verden. Det var mange som ville være med, men det viste seg å være vanskelig å gjennomføre. Ikke minst på grunn av at myndigheten ville at studentene skulle betale 70.000–80.000 kroner før studiet startet. Dermed ble prosjektet lagt på is.
I årene fra 1999 til 2003 tok Martin på seg jobb som vitenskapelig rådgiver i organisasjonen Defenders of Wildlife, en nonprofitt organisasjon som arbeider for å bevare både dyr og planter som hører til i Nord-Amerika mot utryddelse. Defenders of Wildlife ble stiftet i 1947 og er en stor og respektert organisasjon med sitt hovedkontor i Washington DC.
– Blant annet gir Defenders of Wildlife økonomisk erstatning til bønder som mister dyr på grunn av rovdyr, noe den amerikanske staten ikke gjør.
I Norge har vi jo en pågående og hissig ulvedebatt, men akkurat den vil ikke Martin uttale seg om. Bortsett fra dette:
– Ulvedebatten i Norge er totalt overdramatisert. Det eneste som nytter er å høre på dem som forsker på ulv og har gjort det i mange år. Det andre er at begge parter må hjelpe til med forebyggende tiltak.

For mye pendling
Etter oppholdet i USA fikk Martin en forskerjobb ved Bioforsk i Pasvik i Finnmark, like ved grensen til Russland.
– Men det ble altfor mye pendling, og da jeg fikk jobb som rovviltkoordinator i Indre Namdal Regionråd, kom jeg i hvert fall nærmere Steinkjer. Jobben i Namdal var blant annet å bistå både bøndene og kommunene med kunnskap som hadde med rovdyr og landbruk å gjøre.
Martin ble i denne jobben i tre år, men da prosjektperioden var over, sto mannen fra Colorado Springs, USA, plutselig uten jobb. Bortsett fra en liten stilling ved Mære landbruksskole myntet på lærlinger som trengte litt ekstra hjelp.
– Og da var det faktisk min bror som kom med forslaget: – Du kan jo bli en handyman!
–Jeg hadde jo arbeidet som snekker og handyman, som vi kaller det, i mange år. Den gang vi forsket på bjørn måtte vi jo selv lære oss å improvisere, blant annet ved å bygge hytter og gapahuker. Så akkurat dette forslaget hørtes kanskje ikke så dumt ut.

Les fortsettelsen i papirutgaven …