En historie om undertrykking

Han kommer fra Namsos, bor i Verdal og er lærer i Levanger. For noen uker siden var han gjest ved Tråante 2017 i Trondheim, for i hele sitt voksne liv har Åke Jünge (69) studert og interessert seg for sørsamenes historie. Det handler om undertrykking og fornorsking. 

Høstfargene gir jo terrenget en helt ny dimensjon, tenker Åke Jünge fra Namsos, denne høstdagen i 1987 mens han kjører gjennom Grong, Harran og Brekkvasselv, og videre mot Finnvollan og Namsskogan. Han passerer sponplatefabrikken til Norske Skog, og dalsidene veksler med skog, snaufelt og ungplantefelt. Herfra er det ikke langt til Skorovatn og Joma gruver der Elkem har tappet ressurser i mange år.
– Koloniseringa av sørsameland har utslag i mange former, tenker han. Etter et par timers kjøring er han framme på Bjørnstad helt nord i Nord-Trøndelag. Han stopper ved et rødmalt husbankhus, et steinkast fra E6, og ringer på døren. 57-årige Ebba Westerfjell åpner, og inviterer Åke inn på kaffe og nystekte vafler. Han kikker bort på Ebba og tenker på at det er gått mange år siden han hørte om henne for første gang. Det var faktisk i 1973 at han leste navnet hennes under et ordet-fritt-innlegg i Fellesavisa i Namsos. Det skulle gå 13 år før han tok initiativ til å møte henne, ansikt til ansikt. Ebba var nemlig sørsame, og talskvinne for dem i den offentlige debatten. Og hun hadde en skarp penn.
– Det var fordrivingen av familien til min svigerfar fra Åbygda til villmarka med sju små unger, som førte til at jeg skrev i Fellesavisa, den gang, forteller Ebba.
Det handlet om reindrift i Bindalsfjella, og om Peder Jonsen Westerfjell som satte opp fjøsgamme for å livnære seg og familien på drifta og ei ku som skulle gi melk nok til alle. Samisk tradisjon gir ingen enkeltperson eiendomsrett til jord, skog og fjell. Samene bruker fjell- og skogressursene, de eier dem ikke. Men så kjøpte godseier Frithjof Plahte hele området, og familien Westerfjell måtte flytte innover Oksdalen og langt til fjells. De klarte så vidt å livnære seg, blant annet ved å fiske i små vann, men også dette ville godseieren ha slutt på. En tur til nærmeste handelsmann tok tre-fire dager, og slitet førte til stor påkjenning for familien. Blant annet ble flere av ungene invalidiserte av det umenneskelige slitet de ble påført av storsamfunnet. En av ungene skulle senere bli mannen til Ebba, men han ville ikke fortelle Åke om denne historien. For mange vonde minner ble vekket.

Reisebrev fra Provence
Helt på tampen av 1960-tallet studerte Åke Jünge matematikk og geografi ved Universitetet i Oslo. Han gjorde unna et av studiene i løpet av ett semester, og fikk dermed god tid resten av skoleåret.
– Men jeg hadde jo studielånet i lomma og i februar 1970 satte jeg kursen for Nice i Frankrike. Jeg kjøpte en brukt Citroën 2CV på hele 13 hk som jeg fikk for 2.200 kroner. Det var en bil i mitt hjerte, og den brukte bare 0,2 liter på mila, noe som selvsagt passet lommeboka mi. I tillegg bodde jeg også delvis i den. Men jeg måtte jo spe på studielånet, og skrev reisebrev fra Provence til både Trønder-Avisa og Fellesavisa. Og redaktør i T-A, Gregar Rekaa, var raus med betalinga. Jeg fikk nemlig 500 kroner for en dobbeltside!
Åke skrev såpass godt i sine reisebrev at han fikk tilbud om journalistjobb i Trønder-Avisa.
– Men jeg hadde ikke lyst til å skrive om jurfeber i Sparbu, for å si det slik. Så jeg sa nei til jobben, forteller mannen som har et etternavn fra hanseatene som dominerte norsk handel med Tyskland fra cirka 1350 til midten av 1700-tallet. Hanseatene var betegnelsen på omreisende kjøpmenn i Nord-Europa.
– Etternavnet Jünge kom sikkert fra en hanseatisk sjømann som var med på klippfiskhandelen med Bergen og Kristiansund. Noen av dem gikk i land og etablerte familie, og i dag finnes det personer med etternavnet Jünge både i Kristiansund og Lillehammer.

Sameskolen i Havika
Åke vokste opp i Namsos, og kan så vidt minnes at det gikk samer i 17. mai-toget i byen. Men hvor kom de fra?
– Jeg visste ingenting om dette før langt senere. Cirka fem kilometer utenfor Namsos, i Havika, fantes nemlig Haviken skole for flyttsamer. Dette var en privat internatskole som tilbød grunnskoleundervisning for barn fra sørsamiske familier fra Nordland til Hedmark.
Denne skolen ble satt i drift av Finnemisjonen og Trondhjem indremisjon under navnet «Haviken skolehjem for lappebørn» i 1910. Det var bare det første året at skolen hadde samisktalende ansatte. Deretter ble det undervisning på norsk, og de 20 elevene som til enhver tid gikk ved skolen fikk ikke lov til å snakke samisk seg imellom.
– Jeg hadde en gammelonkel som drev en gård like ved sameskolen, og jeg kan huske skolebygningene fra den gang.
Ettersom sameelevene kun fikk lov til å snakke norsk, måtte de stå i skammekroken hvis ansatte hørte at de snakket samisk. Dette var dermed en beinhard fornorskningspolitikk som ble drevet ved skolen. Det var greit at de snakket samisk på vidda, men ikke her, ble det sagt. Under krigen ble skolen stengt på grunn av bombingen av Namsos. Skolen ble da brukt som aldershjem. Sameskolen ble drevet fram til 1951, og selve bygget ble revet i 1968. I 1951 ble skolen erstattet av den statlige Gaske-Nøørjen Saemienskovle i Hattfjell-
dal. I etterkant har enkelte ment at skolen i Havika hadde en viss positiv betydning for sørsamisk kulturarbeid, mens andre mener at den var en ren fornorskningsskole.
– Tilbake til frittordinnlegget og Ebba Westerfjell. Hun fortalte at mange av de eldre samene var svært bitre, ikke minst etter Åbjørautbyggingen i 1973. Da måtte de nemlig søke om å få lov til å besøke de stedene de en gang bodde, noe som de oppfattet som svært nedverdigende. Jeg fikk lyst til å skrive om dette da jeg jobbet i Fellesavisa, men slikt stoff ble ikke prioritert. Jeg ble heller bedt om å skrive fra endeløse kommunestyremøter.

Les mer i papirutgaven