Nok er nok

Hun startet arbeidslivet som 15-årig ekstrahjelp på Steinkjer Matsenter, og har i 50 år jobbet i og drevet butikk i sentrum. Men nå synes Inger Lise Baugh at nok er nok.

Det var en varm sommerdag i 1967 at hun sto utenfor butikken i Elvegata og kikket litt forskremt inn i den topp moderne og dessuten byens første sjølbetjeningsbutikk rett overfor kinoen i Samfunnshuset. Tidligere hadde Andr. Føinums kolonialbutikk holdt til her, men nå var den nye tid kommet til Steinkjer. Her kunne kundene selv plukke varene i kurver, og deretter gå til kassaapparatene for å betale. Sjølbetjening ble dette kalt, og butikknavnet var Steinkjer Matsenter AS. Hun hilste på innehaveren, Gunnar Lyng, og fikk deretter instrukser om hvordan hun skulle håndtere kassaapparatet. Inger Lise hadde nemlig fått jobb som ekstrahjelp på lørdagene, enkelte kvelder og i sommerferiene. 15-åringen ville nemlig jobbe og tjene penger.
– Dette ble en kjempefin start på mitt arbeidsliv. Jeg lærte dessuten masse av Gunnar den gang. Og mye av lærdommen har vært med meg siden, forteller Inger Lise Baugh. Mange år senere skiftet Steinkjer Matsenter AS navn til Minimat 700, men det er en annen historie.

Over brua
Etter et drøyt år hos matsenteret, ville Inger Lise skifte beite. Hun var allerede den gang opptatt av klær, og de nye moteplaggene fra Carnaby Street i London dominerte markedet blant ungdom den gang. Men skulle man kjøpe slike, måtte man helst til Trondheim. Steinkjer lå nok litt etter.
– I 1968 fikk jeg jobb hos Alfred Finstad på Nordsia, og jobba i dameavdelinga blant annet sammen med Sølvi Finstad. De hadde også en fileal på Sørsia som het Alfr. Finstad Boutique. Dette var en litt «finere» butikk enn den i Breidablikkgården, og her solgte vi blant annet minkkåper, minkstola og brudekjoler.
Inger Lise jobba hos Alfred Finstad i to år, før hun startet hos Gullsmed Nonstad i Svein Jarls gate. Denne gullsmedforretninga ble etablert av Johan Nonstad i 1920, og det var Øyvind Nonstad som drev butikken da Inger Lise sto bak disken for første gang i 1970.
– Dette ble ei fantastisk tid, og forretninga blomstret. Jeg husker at vi var oppe i 12 personer bak diskene i travle perioder som like før jul. Det var da kaillan kom heseblesende inn i butikken for å kjøpe noe fint til kona til jul. I aller siste liten, selvsagt.

Hudpleieutdanning
Samtidig som hun jobba for Gullsmed Nonstad tok Inger Lise huspleieutdanning i Lillesand mellom 1986 og 1988. Dette betydde masse pendling.
– Jeg jobba hos gullsmeden halve uka, og var i Lillesand fra torsdag til søndag. Slik holdt jeg på i to år.
Dette førte til at Inger Lise skulle starte sin egen bedrift med tilholdssted hos frisørene Else og Gunnar Henriksen i Meieribygget på Nordsia.
– I tillegg til hudpleie drev jeg også med fargeanalyser, og jeg reiste ofte rundt omkring i fylket i helgene for å holde kurs.
Hudpleieren Inger Lise holdt til på Nordsia et par år før hun fikk egne lokaler i Grandbygget, i de samme lokalene som Brimi frisør hadde holdt til i.
– Der fikk jeg god plass, i både 1. og 2. etasje. Men jeg begynte å føle at dette med hudpleie var relativt kjedelig, og begynte dermed å selge klær i tillegg. Jeg jobba svært mye, og det var lite penger å tjene. Derfor var jeg også ute og omkring for å demonstrere og selge kosmetikk og hudpleieprodukter.
En dag kom direktøren på Grand Hotell til Inger Lise for å fortelle at det nå var andre ledige lokaler i Grandbygget.
– Og dette var lokalene mot Kongens gate der jeg har holdt til siden.
I disse lokalene hadde klesforretninga «Frøken Frue» holdt til, men nå ble skiltet byttet ut med «Inger Lises». Og der har hun vært siden.

Handelen går nedover
I mange år har vi sett at butikker kommer og går i Steinkjer. I sentrum på Nordsia og Sørsia går de imidlertid bare. Stort sett. De sterkeste overlever, men samtidig har Inger Lise selv opplevd at det er en nedgang i handelen.
– Jeg kan ikke lyge og påstå at alt er som det skal være. Vi har merket godt at de store butikksentrene trekker til seg folket, og at de butikkene som holder til der kan konkurrere oss andre rett ut på pris. I dag er det prisene som bestemmer mer enn noen gang før hvor folk handler. Og alle vet jo at det koster å drive butikk. I tillegg ser det ut til at fler og fler handler på nettet.
Vi sitter på restauranten på Grand, og Inger Lise bestiller et smørbrød med laks. Kaffen er kommet på bordet. Inger Lise får et litt trist drag over ansiktet når hun tenker på utviklinga av handelen i sentrum.
– Men husk at dette gjelder meg selv. Jeg merker nedgangen godt, og når det gjelder de andre butikkene i sentrum må du spørre dem selv. Dem kan ikke jeg svare for.
I vinter fylte Inger Lise 65, og bestemte seg for å mer eller mindre avslutte arbeidslivet.
– Jeg følte at ingen hadde lyst til å ta over butikken, og dermed er jeg akkurat nå inne i et avviklingssalg. Den 31. juni må jeg være ute av butikken, og håper selvfølgelig at det da er tomme hyller. Det er ganske rart å tenke på. At nå er det snart slutt på arbeidslivet, mener jeg. Årene har gått så fort. Samtidig begynner en ny tidsregning med enda mer tid til barn og barnebarn, sier jenta som levde sine første sju år i Åsavegen på Skjefte før familien flytta til Tranabakkan.
For noen år siden kjøpte hun seg leilighet i Alanya i Tyrkia, og besøker denne hver eneste vår og høst.
– Men nå kan jeg benytte meg enda mer av leiligheten i Alanya. Jeg kommer nok til å oppholde meg der i lengre perioder enn tidligere, for sol og varme gjør meg godt. Om jeg har hobbyer? Nei! Arbeidet har også vært min hobby gjennom alle disse årene. Når jeg nå blir pensjonist, skal jeg først og fremst late meg. Å late seg har nemlig vært en forsømt oppgave i mitt liv. Og jeg har tyvstartet litt. Tidligere i vår var jeg ei uke i Roma, noe som frister til gjentakelse, og allerede på lørdag tar jeg med meg barn og barnebarn for ei ukes opphold på Kypros.

Les mer i avisa …