Urmakeren som ble ved sin lest

Onsdag ettermiddag den 31. mai pakket han sammen utstyret på arbeidsbenken. – Nå er arbeidsdagen over. Denne gang for godt, tenkte urmaker Even Henning som i en alder på snart 80 fant ut at det var på tide å pensjonere seg.

Sommeren var varm og lang, og kalenderen på veggen viste at det var 31. august 1954. Even Henning tørket av seg svetteperlene i panna der han satt bak rattet på en veghøvel på veg mot Gaulstad. Det støvet godt bak maskinen da den langsomt kjørte nedover mot Tangen ferieheim ved Lustadvatnet. Even stoppet maskinen og fant fram termosen med kaffeskvetten på. Han kunne se ørreten hoppe i vatnet. Sakte drakk han opp kaffen, funderte litt på hva morgendagen ville bringe, og satte seg bak rattet i Henry Haugens veghøvel igjen. I morgen, onsdag den 1. september, hadde han nemlig en avtale i Steinkjer. En viktig avtale, visste han. Det handlet nemlig om hans egen framtid. Da skulle han møte opp hos urmaker Birger Otto Rygh på hjørnet av Ogndalsvegen og Kongens gate for å bli læregutt i dette yrket. Rygh hadde fortalt at han helst ville ha lærergutter som hadde vokst opp på landsbygda. Hvorfor, visste ikke Even. Men kanskje det hadde noe med at bygdeguttene var vant til å arbeide fra ung alder? Even tenkte ikke mer på dette mens han kjørte fra Gaulstad denne ettermiddagen. Han lurte forresten like mye på om han egentlig kunne kjøre denne veghøvelen uten førerkort. Og han hadde jo bilsakskyndige Finn Stigum som nærmeste nabo. Men nå var det siste dag, og det hadde jo gått helt greit.

Starten
Tidlig neste morgen møtte Even Henning opp hos B.O. Rygh. Egentlig var han litt i tvil om dette yrkesvalget, men han hadde jo en avtale på tre måneders prøvetid, og akkurat det skulle nok gå greit. Og han fikk et godt inntrykk av Rygh. Han kunne nok virke streng av og til, men slik var det bare. Disiplin var viktig. En dag fikk Even beskjed om at urmakeren ville ha en samtale med ham etter arbeidstid. Skulle han få sparken? Var han ikke fornøyd med jobben Even utførte? Var det kroken på døra? Nei, heldigvis ikke.
– Hvis du vil være her, skal jeg love deg at du aldri blir arbeidsledig, sa B.O. Rygh til 17-åringen foran seg.

Læretida
Even kom fra et småbruk i Røysing, og var vant til å håndtere både store og tunge verktøy. Noe helt annet var det å håndtere finverktøyet som urmakere brukte, verktøy som gikk på hundredels millimeter.
– Men dette med å hjelpe til med gårdsarbeidet var en fin ballast å ta med seg videre i livet. Og at Rygh hadde troen på meg, økte også min selvtillit. Dessuten var dette et yrke som krevde stor grad av tålmodighet, og jeg lærte også å ha det.
Høsten 1955, etter et år som læregutt hos urmaker Rygh, startet Even ved Steinkjer tekniske aftenskole. Altså læregutt på dagtid, elev på kvelden.
– I 1961 begynte Sverre Rygh som læregutt ved bedriften, og jeg fikk meg jobb som urmakersvenn hos urmaker Tore Heggstad. Tore var en fantastisk flink fagmann som lærte meg at det ikke finnes noe som heter marginer i dette yrket. Man måtte hele tiden være et petimeter.
Den gang var det rene mekaniske ur i handlene, men på slutten av 1960-tallet skjedde det revolusjonerende utviklinger i denne bransjen.
– Selv om vi hadde selvtrekkende ur allerede før 1950, var det en større revolusjon da de batteridrevne urene kom mot slutten av 1960-tallet. Dette førte også til at Norges Urmakerforbund arrangerte mange kurs for sine medlemmer på den tiden for å lære om de nye klokkene. Flere forskjellige produsenter kjøpte imidlertid innmaten til urene fra de sveitsiske fabrikkene, men satte på egne tallskiver med egne merkelogoer.

Digitalisering
På 1970-tallet kom de første digitale klokkene med sine tall av flytende krystaller. Plutselig ble dette en trend, og «alle» skulle ha slike. Men mange sverget til mekanisk skjønnhet framfor digital presisjon.
– Hadde man en Omega eller Longines klokke, hadde man topp kvalitet. Så kom de nye merkene som for eksempel Seiko og Citizen som var av god kvalitet, men atskillig rimeligere enn de sveitsiske urene. De digitale klokkene med tall i stedet for den tradisjonelle urskiva, forsvant litt etter hvert, for folk liker å se «dagen» foran seg i stedet for tiden akkurat der og da.
Even jobbet hos urmaker Heggstad fram til 1976, da han startet egen forretning i Forum-gården.
– Dette hadde jeg tenkt lenge på, og tiden var der. Jeg fikk både butikk, disk og verksted på 17 m² i Forums 1. etasje, og jeg fikk masse besøk der. Ikke minst på grunn av at det var bussholdeplass like utenfor. Ofte stakk folk innom nemlig, mens de ventet på bussen.
Even ble værende i Forum-gården i seks år før han fikk spørsmål og tilbud fra urmaker Sverre Rygh om å bli kompanjong med dem.
– Dette svarte jeg ja til, og dermed ble det til at B.O. Rygh & Even Henning AS ble en realitet fra 1. november 1982. Vi starta på en måte helt på nytt, og kompaniskapet fungerte veldig bra. Dessuten var Sverre også optiker, slik at vi hadde flere bein å stå på. Etter hvert kom også Tore Heggstad med på laget, og var der i cirka fem år før han ble pensjonist. Og det var mye å gjøre. Den gang reparerte vi jo klokkene! Ofte var det ventetid på 2–3 måneder.
Sverre Rygh ble pensjonist i 2010, og forretninga ble etter hvert solgt til Anne Sofie og Terje Husby. Og Even ble med videre.
– De er fantastisk flinke fagfolk som også vet å behandle kundene godt. Og når man først snakker om kunder: Gjennom jobben som urmaker har jeg hatt utrolig mange og trivelige kunder, og mange av dem er blitt gode venner. Jeg tenker ofte på dem, for å si det slik.
Onsdag 31. mai ruslet Even hjem fra jobben for aller siste gang. I august blir han 80, og fant ut at arbeidsdagen hadde vart lenge nok.
– Det var helt ok. Jeg har masse å finne på rent privat. Kanskje skal jeg bli drengkaill på døtrenes hytte ved Borgefjorden?
Det er forresten 2. gang Even pensjonere seg. Første gang var 31. august 2004, noe han feiret med å drikke kaffe ved Lustadvatnets bredder, nøyaktig 50 år etter han gjorde det første gang.

Les mer i papirutgaven